Utredning av epilepsi

Alle mennesker med mistanke om epilepsi bør snarest mulig henvises til en utredning i spesialisthelsetjenesten. Det viktigste ved en utredning er å avklare om anfallene er av epileptisk art eller ikke. Det bør også avklares hvilken anfalls- og epilepsitype det eventuelt dreier seg om, og hva som er årsaken. En barnelege eller nevrolog med erfaring og kompetanse innenfor epilepsi bør gjennomføre utredningen.

  • Hva bør en utredning inneholde?

    En utredning bør minimum inkludere en grundig sykdomshistorie, en fysisk og nevrologisk undersøkelse, blodprøver, standard EEG og en MR-undersøkelse.

    Sykdomshistorien

    Et første og viktig steg i en utredning er en grundig gjennomgang av sykdomshistorien. Personen, og eventuelt pårørende, bør fortelle om hvordan anfallene så ut og mulige årsaker til disse.

    Fysisk og nevrologisk undersøkelse

    Fysisk og nevrologisk undersøkelse hører også med i en epilepsiutredning. En fysisk undersøkelse kan blant annet avdekke sykdommer som er assosiert med epilepsi, mens en nevrologisk undersøkelse kan avdekke hvor i hjernen funksjonsforstyrrelsen er lokalisert.

    EEG

    Ved mistanke om epilepsi, skal man henvises til en EEG-undersøkelse. Det vil si en registrering av hjernens elektriske aktivitet. Ved denne undersøkelsen kan man oppdage epilepsirelaterte forstyrrelser i hjernens signaler. Dette kan vise seg som typisk skarpe kurver i EEG-målingen, såkalt epileptiform aktivitet. Sjansen for å finne epileptiform aktivitet er størst det første døgnet etter et anfall og hos pasienter med relativt hyppige anfall.

    Hos personer som har hatt sitt første epileptiske anfall, finner man sikre epileptiske forstyrrelser hos 40-50 prosent. Derfor kan det være nødvendig med flere registreringer for å finne noe. Ca. 10 prosent av personer med epilepsi fremviser aldri epileptiform aktivitet i EEG, verken i våken tilstand eller under søvn, til tross for mange registreringer. EEG kan derfor ikke brukes til å utelukke epilepsidiagnosen.

    Ved de fleste sykehus i Norge er det mulig å foreta standard EEG-registrering på 20 minutter. Dersom det etter undersøkelsen fortsatt er tvil om diagnosen, kan det være aktuelt å gå videre med utvidede EEG-målinger. Dette kan inkludere langtidsregistrering eller registrering under spesielle påkjenninger som medisinfaste, søvnmangel eller lignende. EEG-undersøkelsen kan også gjennomføres i kombinasjon med videoovervåkning, for å se sammenheng mellom eventuelle mistenkte anfall og hjerneaktiviteten.

    MR-undersøkelse

    MR-undersøkelse inngår som en standarddel av en epilepsiutredning. En MR-undersøkelse fremstiller digitale bilder av indre organer ved hjelp av et meget sterkt magnetfelt og radiofrekvente bølger. Målet med undersøkelsen er å avdekke om det finnes en synlig årsak til epilepsien i hjernen, som for eksempel en svulst, blødning eller arrvev.

    I noen tilfeller vil det være aktuelt å gjenta en MR-undersøkelse. Dette gjelder særlig barn som har gjennomført MR før de fylte to år. Personer uten funn på første MR, som senere får en tydelig økning i anfallene sine, eller endrer anfallstype uten noen forklaring, bør også bli henvist til en ny undersøkelse.

    Blodprøver

    Bare i sjeldne tilfeller vil avvik på blodprøver kunne forklare nyoppståtte epileptiske anfall. Likevel inngår dette i epilepsiutredningen, og er særlig viktig hos barn.

    Utvidet utredning

    I noen tilfeller vil det være behov for en utvidet utredning. Den kan da inkludere:

    • Kardiologisk utredning – utredning av hjertefunksjon
    • Metabolsk utredning – utredning av forbrenning
    • Nevroinfeksjonsutredning – sjekker om man har en infeksjon i hjernen
    • Nevroimmunologisk utredning – sjekker om det er noe galt med immunforsvaret
    • Genetisk utredning – sjekker om en genfeil kan ligge til grunn for epilepsien
    • Nevropsykologisk utredning – kartlegger din evne til oppmerksomhet, hukommelse, utholdenhet osv.
  • Hvor bør en utredning skje?

    En epilepsiutredning er en spesialistoppgave og bør skje i regi av en barnelege eller nevrolog med kompetanse og erfaring med epilepsi.

    Dersom det er mistanke om epilepsi, bør man så raskt som mulig henvises til sitt lokalsykehus ved barne- eller nevrologisk avdeling, avhengig av alder. Hvis utredningen ved lokalsykehuset etterlater usikkerhet, bør man henvises til nærmeste universitetssykehus. Hvis det fortsatt er tvil om diagnosen, eller man har sammensatte tilleggsproblemer, bør man henvises til Spesialsykehuset for epilepsi (SSE). Det samme gjelder hvis man har en utilfredsstillende anfallssituasjon etter behandlingsforsøk med 2-3 epilepsimedisiner.

Hjelp oss å styrke helsetilbudet

Alle med epilepsi bør være sikret riktig oppfølging i helsevesenet. God epilepsibehandling handler om mer enn jakten på anfallsfrihet.
Støtt vårt arbeid for gode helsetjenester, du også.

Bli medlem

På denne siden brukes informasjonskapsler ("cookies") til å få statistikk over bruk av sidene våre og for å gi ekstra funksjonalitet til deg. Vi kan også bruke cookies i forbindelse med markedsføring av våre produkter og tjenester. Ved å fortsette å bruke siden bekrefter du at du godtar det.