En ferie blant likepersoner

På sommerleir med Norsk Epilepsiforbunds Ungdom føler deltakerne seg trygge og ivaretatte iblandet med gledefryd og spenning. 

NEFU ungdommen er på årets andre leir. Slalomski, akebrett og ullvotter på vinterleir er byttet ut med solkrem, shorts og frisbee. Leiren foregår på Skottevik feriesenter som ligger ved havet et stykke fra Kristiansand. Denne leiren er lengre og varer over fem dager. Solen steker og deltakerne møtes på berget mellom alle hyttene. Frisbeen kastes rundt i en trekant, baller blir sendt frem og tilbake, noen får flettet hår og andre spiller spill. En gjeng holder til nede ved volleyballbanen. I den stekende varmen holder de ut i flere sett, til tross for forskjellig prestasjonsnivå og interesse. Like ved er svømmebassenget. Her ligger en gjeng og soler og slanger seg.

Blant dem finner vi Kathrine Ekset (21) som har vært med på sommerleir flere år. Kathrine fikk sitt første anfall i 2.klasse på barneskolen. Legene klarte ikke finne ut av hva det skyldtes før i 7. klassen. Katrine ble mobbet, klassekameratene sa «Kom igjen vi må gå fordi Kathrine har epilepsi, hun kan smitte oss». På sommerleir føler hun det annerledes.

- Ingen dømmer deg her fordi alle er i samme bås, alle har epilepsi. Det er godt at ingen dømmer deg fordi du har epilepsi, det er veldig betryggende, sier Kathrine.

Første gang på leir hadde Kathrine ledsager da hun ikke helt torde dra alene.

- Den første gangen jeg var her gikk det ikke veldig bra. Ledsageren min sa hun visste hva hun skulle gjøre og var veldig trygg. Da jeg fikk anfall fikk hun full panikk og det ble en del stress rundt anfallet. Nå kjenner jeg meg mer trygg og det går uten problem å dra alene. De andre på leiren føler jeg vet hva de skal gjøre hvis det kommer et anfall, så jeg føler meg helt trygg og tenker ikke «hva hvis jeg får anfall». Jeg har det heller artig med folkene her, sier Kathrine.

På volleyballbanen rett ved siden av er det ingen som skader seg. Men Kathrine har brukket høyrehånden fem ganger og venstrehånden tre ganger på grunn av anfall. Skadene har skjedd i løpet av de 12 årene Kathrine har turnet.

- Jeg vil ikke la epilepsi ødelegge for meg. Jeg liker å gjøre det jeg liker. Da legen sa jeg ikke fikk lov lengre så aksepterte jeg det og startet med klatring. Da har du sikring og hvis du får anfall så blir du senket ned uten at du trenger å slå deg for mye. På denne måten føler jeg meg fri og at jeg kan være den jeg er uten at noen dømmer meg for noe.

Torsdag kveld er det klart for en tradisjon på sommerleir. Det skal arrangeres «genderbender party», hvilket vil si at ungdommene skal kle seg ut som det motsatte kjønn. Dette tas svært alvorlig, og Malin og Emma stiller sminken sin til posisjon slik at guttene blir forvandlet til primadonnaer. Guttene lener seg tilbake i sminkestolen og ser ut til å nyte penseldragene over huden. En av lederne, Rakel, har kledd seg ut som en rapper og puttet en god del sokker og papir nedi buksen. Hun har også falske barter som flere av jentene får på overleppen. Kathrine har vært på shopping og kjøpt sommerklær for gutter.

- Jeg synes et sånt type party er veldig morsomt og bra!, sier Kathrine før hun tar på hatt og solbriller. Så er det klart for show. Den andre helsearbeideren Simen går helt inn i rollen med rød, tettsittende kjole, røde lepper, høye heler og pelsjakke. Simen starter catwalken og vrikker til hoftene mens han danser seg nedover midtgangen. Idet han slenger ut et kyss bryter det elleville publikumet ut i latterkrampe. Popsangene til Britney Spears dunker høyt på høyttalerne mens genderbenderne går en og en gjennom midtgangen og tilbake.

Blant de utkledde guttene er Álvaro Erdal (15) i kjole med tyllskjørt, veske og solbriller. Han setter hånden i hoften, vrikker opp rumpa og poserer til fotografen. Álvaro er leirens yngste deltaker. Alder synes han ikke gjør noe da han har fått seg venner her som er langt oppi tyveårene.

- Jeg har faktisk vært på genderbender party med familien min. Det var firmenningen min som hadde karnevalbursdag og bestefar og pappa kledde seg ut som damer og mamma som en mann, sier Álvaro.

Langs bassenget sitter sykepleierstudent Malin Øren (20) med føttene i vannet. Malin ble headhuntet av sin venninne Emma som sitter i ungdomsrådet til NEFU for å være helsepersonell på leiren. Hun har fullført første året av sykepleien, men visste ikke så mye om epilepsi fra før.

- Venninnen min Emma som har epilepsi og er deltaker viste meg videoer på Youtube-kanalen til Epilepsiforbundet. Å ha sett disse videoene gjorde at jeg greide å holde meg rolig og gjøre det som måtte gjøres da noen fikk anfall allerede første dagen, forteller Hun. Malin legger merke til at deltakerne setter pris på at hun er tilstede og at mange kommer til henne med sine betroelser, fordi hun er helsepersonell. 
- Deltakerne kommer fordi det er noe de har lyst til å prate om. De setter pris på at jeg er her og at det er godt å prate med noen, sier hun. Malin har observert at deltakerne passer på hverandre og er glade og har mye energi hele tiden. Hun har også gjort seg opp en tanke om hennes rolle på leiren:

- Det å vise omsorg er det viktigste med å være sykepleier. 

Sommerens leir er over for NEFU ungdommen. Mange sier det har vært deilig å slippe unna foreldrene for en gangs skyld og bare nyte tid med andre i samme situasjon. Mestringsfølelsen som lederne har prøvd å tilrettelegge vil forhåpentligvis komme godt med i det nye skole- og studieåret som venter i august.

Share Share Share

På denne siden brukes informasjonskapsler ("cookies") til å få statistikk over bruk av sidene våre og for å gi ekstra funksjonalitet til deg. Vi kan også bruke cookies i forbindelse med markedsføring av våre produkter og tjenester. Ved å fortsette å bruke siden bekrefter du at du godtar det.

Design: Tenk Kommunikasjon // Utviklet av Imaker AS