Hva er epilepsi?

Epilepsi er en av de vanligste nevrologiske sykdommene, og kjennetegnes ved økt risiko for tilbakevendende epilepsianfall.

Alle mennesker kan i prinsippet få et epileptisk anfall under spesielle påkjenninger, men personer med epilepsi har en lavere anfallsterskel enn andre. Det finnes en rekke ulike årsaker til epilepsi, og mange forskjellige typer anfall. Ofte forbindes epilepsi med krampeanfall, men dette opplever bare 30 prosent av dem som har diagnosen. Noen mennesker lever helt normale liv med epilepsi, mens andre opplever store utfordringer. I Norge har ca. 45.000 mennesker epilepsi.
Les mer om ulike typer anfall.

• Årsaker til epilepsi

  

  Det er mange årsaker til epilepsi. Alle sykdommer, skader eller misdannelser som påvirker hjernebarken gir økt risiko for utvikling av epilepsi. Svulster, hodeskader og slag er de helt åpenbare årsakene, mens mer skjulte årsaker for eksempel kan skyldes genene.
  
  Årsakene er ofte forskjellige hos barn og eldre. Utviklingsforstyrrelser i hjernen under fosterlivet er en ganske vanlig grunn til epilepsi hos barn. Det samme gjelder infeksjoner, da først og fremst hjernehinne- og hjernebetennelse. I voksen alder er det mer vanlig at epilepsi skyldes traumer eller svulster. Hos de over 50 er det nesten alltid vaskulære årsaker, slik som hjerneslag og hjerneblødning.
  
  I godt over halvparten av tilfellene finner man ingen sikker årsak til epilepsi. De siste årene har man funnet flere genetiske årsaker som gir epilepsi eller økt risiko for epilepsi. Man kan derfor anta at det vil være færre med epilepsi av ukjent årsak i fremtiden.

• Prognoser ved epilepsi

  Mennesker med epilepsi er en svært sammensatt gruppe, med høyst forskjellig sykdomsbelastning. Prognosen vil avhenge av årsak og hvilken type epilepsi det er snakk om.
  
  Rundt 70 prosent av alle med epilepsi blir etter hvert helt anfallsfrie. Av disse kan rundt halvparten slutte med medisiner. De dårligste utsiktene til anfallsfrihet har de som har en påvist kroppslig sykdom, misdannelse eller skade av hjernen og/eller utviklingshemning.

  Epilepsi anses som ferdigbehandlet hos personer som enten har hatt en aldersavhengig epilepsi og som nå er over den aktuelle alderen, eller som har vært anfallsfrie de siste ti årene og uten epilepsimedisiner i minst de fem siste årene.
  
  Uavhengig av anfallsprognosen har mennesker med epilepsi risiko for tilleggsutfordringer av både fysisk og psykisk art.

• Tilleggsutfordringer ved epilepsi

  Mange kan oppleve en varierende grad av tilleggsutfordringer ved epilepsi. Noen opplever disse som mer begrensende enn anfallene. Tilleggsutfordringer den enkelte opplever er individuelle, og som oftest ikke synlige for omgivelsene. Her er det store variasjoner, men noen eksempler kan være:

  • Psykososiale/psykiske utfordringer: Dette kan være utfordringer knyttet til sosial omgang, redusert selvtillit, utrygghet, humørendringer, problemer med å kontrollere impulser, depresjon og angst.
  • Kognitive utfordringer: Dette kan være utfordringer knyttet til for eksempel hukommelse, konsentrasjon, innlæring, problemløsning og strukturering av hverdagen.
  • Tretthet/utmattelse: Det er ikke uvanlig å oppleve at man blir fort trøtt og sliten og generelt har redusert kapasitet. Nok søvn og hvile er viktig for å forebygge anfall.
  • Fysiske utfordringer: Dette kan være motoriske utfordringer eller smerter i muskler og ledd som følge av anfall.

  
  Tilleggsutfordringer ved epilepsi kan ha samme årsak som epilepsien, for eksempel hukommelsesvansker på grunn av en hjerneskade. De kan også komme som følge av selve epilepsien, for eksempel angst på grunn av frykt for anfall. Bivirkninger ved behandling kan også gi noen av disse utfordringene. Det er viktig at tilleggsutfordringene tas på alvor, på lik linje med forebygging av anfall.

  Tilleggsutfordringer hos barn

  Barn med alvorlig epilepsi har oftere kognitive utfordringer, atferdsforstyrrelser og autistiske trekk. Også blant barn med normal utvikling og lettere epilepsiformer er det mer vanlig med lærevansker og psykiske utfordringer. Det vanligste er angst, depresjon, atferds-, oppmerksomhets-, språk- og hukommelsesvansker. Slike tilleggsvansker har ofte en negativ innvirkning på barnas helse og livskvalitet, samt på deres psykososiale situasjon som voksen.
  
  Derfor er det viktig å fange opp og behandle slike tilleggsvansker. Ved funn av tilleggsvansker, er det viktig at barn og unge sikres tilrettelegging og oppfølging i barnehage og skole.