Epilepsiforbundet gir 500.000 til forskning

Epilepsiforbundets forskningsfond fikk inn 13 søknader til årets første utlysning. Nå er tre studier og to doktorgradsarbeid innvilget støtte. 

Forskerne skal blant annet evaluere effekten av digital behovsstyrt epilepsioppfølging, undersøke hvordan alder og medisinbruk påvirker effekten fra vagusnervestimulator, kartlegge den norske populasjonen med GAD-assosiert epilepsi, og undersøke gliacellenes rolle før og under anfall, for å prøve å finne nye behandlinger.
– Det er takket være våre medlemmer og givere at vi kan gi viktig støtte til epilepsiforskning på denne måten. En del av kontingenten for hovedmedlemsskapet går alltid til forskningsfondet, sier generalsekretær Svein-Erik Bakke.

I år har forskningsfondet to utlysninger. Frist for å sende inn søknad til neste runde er 1. oktober.

Evaluerer effekten av digital behovsstyrt epilepsioppfølging
Drammen sykehus gjennomfører en observasjonsstudie sammen med Haukeland- og Akershus universitetssykehus, der de evaluerer effekten av digital behovsstyrt epilepsioppfølging. Hensikten er både å sikre fleksibel og trygg oppfølging for pasientene, og at sykehusets ressurser brukes på de pasientene som trenger det mest. Som et alternativ til faste kontroller, besvarer pasientene et digitalt spørreskjema om sin epilepsi, før svarene sendes til behandler. Svaralternativene er fargekodet, noe som gjør det enkelt for behandler å vurdere og prioritere hvilke pasienter som trenger oppfølging og hvilke som har stabil sykdom. På den måten blir oppfølgingen tilpasset den enkelte pasient sitt behov. Mange sykehus har innført en slik oppfølging, men det er foreløpig publisert lite forskning om effektene, både i Norge og internasjonalt. Prosjektet er derfor viktig for å få ny kunnskap på feltet.

Analysen og publikasjonene i denne studien inngår som del av et pågående PhD-arbeid ved avdeling for Helseledelse og helseøkonomi ved Universitetet i Oslo, som også har fått støtte. Formålet er å undersøke hvordan modellen påvirker pasienttilfredshet, anfallskontroll, behandlingsetterlevelse, opplevelse av trygghet og livskvalitet. Den første delstudien viste høyere pasienttilfredshet sammenlignet med tradisjonell poliklinisk oppfølging. Videre analyser tyder på at anfallssituasjon, medikamentetterlevelse (i hvilken grad pasienten tar medisinen som avtalt med legen) og opplevelse av ivaretakelse forblir stabile gjennom oppfølging på opptil tre år. Pågående arbeid vurderer også pasientrapportert livskvalitet.

Studien bygger på data fra pasienter ved norske sykehus siden 2019. Prosjektet vil gi viktig kunnskap om effekt og sikkerhet ved behovsstyrt oppfølging. Resultatene kan styrke kunnskapsgrunnlaget for fremtidig organisering av epilepsiomsorgen og bidra til mer målrettet og effektiv bruk av helseressurser.

Undersøker hvordan alder og medisinbruk påvirker VNS-effekt
Ca. 30 prosent av dem som har epilepsi får ikke noen effekt av medisiner. Legemiddelresistent epilepsi defineres som manglende anfallsfrihet etter forsøk med to passende anfallsforebyggende medisiner. Tilstanden er forbundet med vedvarende anfall, kognitiv svikt, redusert livskvalitet og økt dødelighet.

Vagusnervestimulator (VNS) er en liten stimulator som opereres inn under huden på venstre side av brystkassen. Denne kobles med en ledning til venstre vagusnerve på halsen. Stimulatoren sender med jevne mellomrom svake elektriske impulser gjennom vagusnerven til bestemte områder i hjernen. Behandlingsmålet er ikke å kurere epilepsien, men å gjøre anfallene lettere og kortere, eller å stoppe dem. VNS er vanligvis en supplerende behandling til medikamenter.

Vagusnervestimulering er en etablert tilleggsbehandling for personer med legemiddelresistent epilepsi, når kirurgi ikke er mulig. Studier viser moderat, men vesentlig anfallsreduksjon, og langtidsdata viser at 50-60 prosent oppnår mer enn 50 prosent reduksjon i anfall, mens syv-ti prosent blir anfallsfrie. Effekten synes å øke over tid, og behandlingen kan også redusere status epilepticus, som er en alvorlig type epilepsianfall, og risiko for SUDEP (plutselig uventet død ved epilepsi). Det er imidlertid betydelig individuell variasjon i respons, og faktorer som kan forutsi effekt, er uklare.

Dette prosjektet er et doktorgradsprosjekt ved Spesialsykehuset for epilepsi (SSE) der forskeren vil undersøker hvilken betydning alder og samtidig bruk av anfallsforebyggende medisin har på VNS-effekten. Deltagerne i studien er fra hele landet, og består av 436 pasienter operert ved SSE i perioden 1993-2012. Studien analyserer effekt, bivirkninger og mulige synergier mellom VNS og ulike legemiddelmekanismer.

Kartlegging av den norske populasjonen med GAD65-assosiert epilepsi
Haukeland universitetssykehus, St. Olavs hospital og Spesialsykehuset for epilepsi (SSE) har gått sammen om et prosjekt der de ønsker å kartlegge den norske populasjonen med GAD65-assosiert epilepsi. Dette er en type sjelden, autoimmun epilepsi der kroppens immunsystem feilaktig angriper enzymet GAD65, noe som fører til betennelse i hjernen. Tilstanden er ofte kronisk og resistent mot tradisjonelle epilepsimedisiner, og opptrer vanligvis sammen med andre autoimmune sykdommer. Epilepsitypen er lite studert, og det er derfor viktig å heve kunnskapen.

Hovedmålet til forskerne er å beskrive og systematisere de kliniske, kognitive og immunologiske kjennetegnene hos pasienter med GAD65-autoimmun epilepsi, samt evaluere effekten av behandling. Immunologiske kjennetegn refererer til de biologiske og molekylære markørene som definerer immunsystemets tilstand.

Første del av studien går ut på å karakterisere de observerbare trekkene eller egenskapene ved epilepsien, kognitive symptomer (som hukommelse og konsentrasjon) og kartlegging av immunsystemets status hos pasienter med GAD65-antistoffer som nylig er identifisert gjennom nevrologiske poliklinikker ved Haukeland universitetssykehus, St. Olavs hospital og SSE.

I del to av studien vil forskerne foreta en landsdekkende systematisk gjennomgang av tidligere tester for GAD65-antistoffer via sentraliserte hormonlaboratorier i Norge, for å identifisere epilepsitilfeller med GAD65-antistoffer og samle kliniske data. Sammenkobling av laboratoriefunn med kliniske journaldata vil gi en helhetlig nasjonal oversikt over pasientkarakteristika og diagnostiske forløp.

En del av de med GAD65 har musikkutløste anfall, også kalt musikkogen epilepsi. Dette er en svært sjelden form for epilepsi der epileptiske anfall utløses av bestemte musikalske opplevelser, som spesifikke lyder, toner, sanger eller til og med egne musikkminner. Anfallene utløses ikke av all musikk, og kan også utløses av andre lyder, for eksempel barnegråt. Triggere er ofte svært spesifikke, som en spesiell rytme, tonehøyde, instrumentklang eller en bestemt sang. Hos noen kan også følelsene som musikk vekker, være utløsende.
Musikkutløste anfall er assosiert med GAD65, og i del tre av studien skal forskerne bruke sitt store nettverk av epilepsileger rundt i Norge, for å komme i kontakt med personer som har musikkogen epilepsi, men som ikke er sjekket for GAD65. I dag vet vi at det er 10-15 personer i Norge med musikkutløste anfall, men det reelle tallet kan være høyere. Forskernes mål er å anslå hvor mange av dem med GAD65 som har musikkutløste anfall, og utforske mulige autoimmune mekanismer, samtidig som de er åpne for andre underliggende årsaker.

Mer kunnskap om gliacellenes rolle før og under anfall kan føre til nye behandlinger
Epilepsi er en av de vanligste og mest kostbare nevrologiske sykdommene. Som nevnt over, oppnår rundt 30 prosent av pasientene ikke tilfredsstillende anfallskontroll med dagens behandling. Etablert terapi retter seg mot nevroner, mens rollen til gliaceller ved oppstart av anfall, spredning og avslutning i stor grad er uavklart.

Dette prosjektet har som mål å finne nye, mulige behandlingsstrategier som kan bremse, stoppe eller reversere epilepsien. Under epilepsianfall har hjernen en økt tendens til å sende elektriske signaler, og forskere har funnet ut at astrocyttene kan spille en sentral rolle nettopp ved starten av et epileptisk anfall. Forskerne ønsker derfor å finne behandlinger som kan påvirke astrocyttene, slik at det er mindre fare for at epileptisk aktivitet starter. Astrocytter er en type støtteceller i hjernen, og de utgjør den vanligste typen gliaceller i sentralnervesystemet. De fungerer som nervesystemets altmuligmenn, og har en helt avgjørende rolle for at nervecellene (nevronene) skal overleve og fungere optimalt.

Spreading depolarization er et elektrofysiologisk fenomen som ligger til grunn for migreneaura, som vanligvis arter seg som synsforstyrrelser. Forskerne ønsker også å teste om dette fenomenet kan fungere som en fysiologisk «nødbrems» for anfall. Både eksperimentelle og kliniske data tyder på at spreading depolarization kan bidra til å stoppe epilepsianfall.

Forskerne skal bruke to komplementære, høyoppløselige teknologier for å oppnå målet: mini-2-photon-mikroskopi (mini-2P) og neuropixel-prober. Mini 2P er et slags mikroskop som man kan koble fast på hodet til mus, og så se cellene veldig klart på en datamaskin. Neuropixel-prober er elektrode-teknologi, som en slags EEG. Den brukes for å se elektrisk aktivitet i cellene. Når disse to apparatene brukes sammen, får forskerne sett bilder av cellene og målt de elektriske signalene som cellene sender. Da kan forskerne for første gang koble astrocytt-spesifikke mekanismer direkte til storskala nettverksaktivitet under spontane anfall og spreading depolarization.

Prosjektet har sitt utspring fra Epilepsy Research Group of Oslo (ERGO) ved Oslo universitetssykehus, og gjennomføres i samarbeid med GliaLab ved Universitetet i Oslo. Funnene forventes å kunne ha betydning for både epilepsi og migrene.