2022 er Frivillighetens år, og det skal feires av frivillige organisasjoner over hele landet. Generalsekretær Stian Slotterøy Johnsen i Frivillighet Norge mener at frivilligheten endrer seg i takt med resten av samfunnet. Henger du med på det som skjer, er sjansene gode for å lykkes med å rekruttere folk.

Livsviktig engasjement

11.01.2022

2022 er frivillighetens år! Det skal markeres og feires av frivillige organisasjoner over hele landet. Vi starter året med å gi dere her en artikkel fra den første utgaven av EpilepsiNytt i 2019, som handlet om nettopp frivillig arbeid og det fantastiske frivillige arbeidet som gjøres for oss. I denne artikkelen møter du generalsekretær i Frivillighet Norge, Stian Slotterøy Johnsen, som deler sine tanker om det frivillige arbeidet som gjøres i Norge, trender innen frivilligheten og noen råd for hvordan man kan rekruttere frivillige.

– Du må ha en plan for hvordan organisasjonen din rekrutterer frivillige, sier frivillighetsgeneral Stian Slotterøy Johnsen. De som følger med, har gode sjanser for å lykkes.

Frivillige i Norge legger ned flere timer ulønnet arbeid enn samlet arbeidsinnsats fra alle årsverk i oljenæringen.
– Frivillig sektor er en bærebjelke i demokratiet og samfunnet, sier generalsekretær Stian Slotterøy Johnsen i Frivillighet Norge.

Mindre trofaste
Det begynner mørkt. En fersk rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor forteller at kjernefrivillige utgjør en tredjedel av alle frivillige, men tar seg av 70 prosent av alt frivillig arbeid. Kjernefrivillige, ildsjelene, utfører mer enn 10 timer innsats i måneden. Ofte mye mer. De tar gjerne på seg krevende verv, og kalles et grunnfjell i undersøkelsen. Problemet er at de viktige ildsjelene blir eldre og eldre. Rekrutteringen går tregt.

– Ikke alle er like trofaste mot én organisasjon som før, man shopper litt rundt. I dag vil mange prøve mye forskjellig, og folk vil ha kontroll over tiden sin. Men vi har fremdeles det vi kaller et grunnfjell av kjernefrivillige, og det fjellet er relativt stabilt. Det er selvsagt utrolig viktig for frivillige organisasjoner, sier Slotterøy Johnsen.

Et godt råd for å møte frivillige i en travel hverdag, er å dele opp oppgaver så de blir mer oversiktlige. – Det trenger ikke å være altoppslukende å være frivillig, sier Stian Slotterøy Johnsen.

Skaper tillit
En av organisasjonene han sikter til er Epilepsiforbundet. Også her er frivillige bærebjelken. Likepersoner, styremedlemmer, og alle andre som trekker i trådene, danner ryggraden i forbundet.

Statistisk Sentralbyrå verdsetter frivillig innsats i Norge til 75 milliarder kroner årlig.
– Det er enormt, sier Slotterøy Johnsen. – Uten denne innsatsen hadde mye stoppet opp. Mange pasienter og brukergrupper hadde for eksempel ikke hatt likepersoner, og det er i seg selv dramatisk.

Men det favner enda bredere. All denne frivilligheten som landet vårt er velsignet med, gir ringvirkninger langt utenfor styrerom, likepersonsmøter og basar i lokalforeningen.

– Når folk samles rundt en sak de tror på, dannes et fellesskap uavhengig av bakgrunn, utdannelse eller hvor mye penger den enkelte har. Det spiller ingen rolle om du kommer fra Norge, Sverige eller Syria, sier Slotterøy Johnsen.

Han mener at slike mangfoldige felles arenaer bidrar til tilliten i samfunnet vårt.
– Folk stoler på naboen, på institusjoner og organisasjoner. Vi har større tillit til myndighetene våre enn i de fleste andre land. Den aktive frivillige sektoren med mange engasjerte, bidrar til denne tilliten. Det er en kjempeviktig grunn til at vi snakker om frivillighet som en hjørnestein i demokratiet og samfunnslivet i Norge, sier Slotterøy Johnsen.

Fra offer til hjelper
Mennesker som hjelper andre får også mye igjen.
– Noen undersøkelser viser en årsakssammenheng mellom helse og frivillighet. I enkeltgrupper, som for eksempel mennesker som står utenfor arbeid, har forskere sett at det å begynne å gjøre frivillig arbeid gir helsegevinst for den enkelte, sier Slotterøy Johnsen.

Dette samsvarer godt med hans egen erfaring fra utallige møter med mennesker fra de 310 medlemsorganisasjonene til Frivillighet Norge. Mange som får en alvorlig diagnose, må legge om livet og kanskje slutte i en jobb de trives i.

– Det er livsviktig for mange at det finnes organisasjoner som kan hjelpe i kritiske situasjoner i livet. Senere kan man bidra med sin egen erfaring, og gi den videre til andre i samme situasjon, sier Slotterøy Johnsen.
Han mener at frivillige organisasjoner, som Epilepsiforbundet, på denne måten spiller en avgjørende rolle for mennesker i utfordrende situasjoner. Ved å engasjere seg i organisasjonsarbeid, kan de gå fra å være et offer til en aktiv deltaker som tar kontroll over livet sitt.

Konkret behov
Det er ikke for alle å hive seg ut i frivilligheten mens man selv står i en tøff situasjon. Mange har travle liv, og må i tillegg ta hensyn til anfall, medisiner eller har ansvar for barn som krever ekstra oppfølging. Det er viktigere enn noen gang at organisasjonene legger til rette for at potensielle hjelpere skal fanges opp og tas vare på.

Mange ønsker å prøve seg på ulike arenaer og ha kontroll over egen tid, da må ikke oppgavene bli altoppslukende. Store oppgaver kan deles opp og fordeles, og man kan tildele mindre oppgaver over en avgrenset tidsperiode. Dette kan også avlaste de kjernefrivillige som kanskje ellers ville gjort alt selv.

Frivillighet Norge har et klart råd til organisasjoner og lokalforeninger; definer hva som skal gjøres og hvem dere ønsker skal bidra.
– Hvis du ønsker flere frivillige, har du sannsynligvis et konkret behov. Det er mye lettere å nå ut hvis dere er tydelige på hva dere ønsker. Da kan dere spørre etter hjelp på sosiale medier, oppslagstavlen på butikken eller i lokalavisen, sier Slotterøy Johnsen.
– Spør gjerne folk direkte, og vær tydelig på hva de kan bidra med. Den ivrige typen på nabobordet vet ikke at du trenger noen til å lage kaffe på neste medlemsmøte, med mindre du forteller det.
– Når folk blir spurt hvorfor de ikke er frivillig, er det vanligste svaret at de aldri har blitt spurt, tilføyer han.

På tvers av organisasjoner
Endringer i frivilligheten kommer ikke uten grunn. De er, som mye annet, et produkt av tiden vi lever i. I dag er det store muligheter for å nå mange via digitale løsninger, og det er mange muligheter for å samarbeide med andre organisasjoner lokalt.

– Frivilligheten etterspørres som aldri før, og mange kommuner satser på frivillighet. Dette åpner dører for å samarbeide direkte med kommunen, eller å samarbeide med andre organisasjoner i lokalmiljøet, sier Slotterøy Johnsen. Et eksempel på samarbeid kan være felles kurs hvor man lærer av hverandre. Man kan også slå sammen aktiviteter, og dermed oppnå støtte man ellers ikke ville fått, og få flere med. Denne type samarbeid fører ofte til mer synlighet, og potensielt flere medlemmer.
– Selvsagt skal man også fortsette å ha egne formål for sin organisasjon, men det er ikke slik at en trenger å gjøre alt alene, tilføyer han.

Slotterøy Johnsen er ikke bekymret for frivilligheten:
– Vi har hatt frivillige organisasjoner i Norge i hundrevis av år, og det vil fortsette. Men alle har et ansvar for å ta vare på dem.

 

Artikkelen er hentet fra EpilepsiNytt 1/19.
EpilepsiNytt sendes til alle medlemmer tre ganger i året. Ønsker du å bli medlem, kan du melde deg inn her: https://epilepsi.profundo.no/medlem

Share Share Share

På denne siden brukes informasjonskapsler ("cookies") til å få statistikk over bruk av sidene våre og for å gi ekstra funksjonalitet til deg. Vi kan også bruke cookies i forbindelse med markedsføring av våre produkter og tjenester. Ved å fortsette å bruke siden bekrefter du at du godtar det.

Design: Tenk Kommunikasjon // Utviklet av Imaker AS