Mann går i skogen

– Jeg er ekstremt var for lyder, sier Torbjørn. – Det er noe som kan påvirke anfallene. I skogen er det ingen unaturlige lyder. Foto: Jørn H. Moen

Mistet førerkortet – fikk en bokidé

Han har hatt fem GTK-anfall siden han fikk epilepsi for to og et halvt år siden. Det har ikke hindret forfatter Torbjørn Ekelund fra å gå lange turer alene både i skogen, villmarken og på høyfjellet. Dette har resultert i boken «Stiens historie», som kom ut sist høst, og som er solgt til en rekke land.

– Det siste anfallet hadde jeg rett før jul. Da var det 15-16 måneder siden forrige anfall. Det betyr at jeg rykker tilbake til start når det gjelder førerkortet. Man må ha vært anfallsfri et år for å få det tilbake, forteller Torbjørn.

Anfall under intervju
Og det var sånn det begynte. Torbjørn fikk sitt første epilepsianfall mens han som journalist intervjuet en forfatter. Dette forteller han om i første kapittel av boken. Det var et GTK-anfall, noe som førte til at han mistet førerkortet.
– Men jeg er god til å forholde meg til realitetene og gjøre det beste ut av det, sier han.
Så han begynte å gå istedenfor å kjøre bil.

«Da jeg ble utskrevet fra sykehuset, parkerte jeg bilen for
godt. Det som så skjedde forundret meg da, og det forundrer
meg fortsatt. Jeg hadde fått en ny identitet, og
det tok meg bare noen dager å venne meg til den. Jeg
var ikke lenger en som kjørte bil; jeg var en som gikk
til fots. Det var ikke frustrerende, slik jeg fryktet, men
befriende. Jeg endret vanene mine og jeg savnet ingenting.
Tempoet sank, pulsen sank og verden åpenbarte seg
for meg på en måte som den ikke hadde gjort siden jeg
var barn.» («Stiens historie» s. 16)

– Kort tid etter dette var jeg med på radioprogrammet «Sommer i P2» og snakket om gåingen min. Etter det fikk jeg så mange tilbakemeldinger at jeg tenkte at dette går det jo an å skrive en bok om. Hva innebærer det å gå? Det er en veldig sofistikert ting å gå på to bein. Stiene er visuelle bevis på at noen har gått der, og sånn sett er de fortellinger, sier Torbjørn.

Merker når anfallet kommer
Det andre anfallet fikk Torbjørn hos frisøren. Men denne gangen merket han det før det kom. Ca. 20 sekunder hadde han på seg, men det var nok til å rekke å legge seg på gulvet, og dermed unngå fallskader. Han rakk også å forklare situasjonen for frisøren, så hun kunne skaffe riktig hjelp. Også anfallene siden har han merket omtrent 20 sekunder før de kommer.

Torbjørn har gått mye i naturen fra han var liten, og i boken får vi være med på både korte og lange turer, noen som han går sammen med andre, og noen som han går alene. Han går både på høyfjellet og i Nordmarka, langt utenfor oppmerkede stier.
– Er du ikke redd for å få anfall når du er ute og vandrer alene i villmarken?
– Jo, jeg er redd for det. Men jeg har tenkt at det er premisset for mitt liv nå. Sånn er det. Og jeg kan ikke slutte å gjøre ting. Disse turene er en vesentlig del av meg. Hvis jeg hadde sluttet med det, ville jeg ha tapt.
I forbindelse med anfall er det viktig å ligge i stabilt sideleie for å få puste. Det vet Torbjørn.
– Siden jeg hittil har merket på forhånd når anfallet kommer, har jeg tenkt at jeg må legge meg inntil en furu eller noe, så jeg på den måten skal ligge i stabilt sideleie, hvis jeg får anfall.

Reduserte stressfaktorer
Torbjørn har tidligere skrevet bøkene «Året i skogen. En mikroekspedisjon» og «Gutten og fjellet. En oppdagelsesreise i norsk natur». Som du vel kan gjette utfra titlene, har også her naturen en sentral plass.
– Har det skjedd at du har fått anfall mens du var ute og gikk?
– Nei, det har ikke skjedd ennå. Og der har jeg en teori. Jeg har tenkt at anfallene kan påvirkes av stress. Legens forklaring er at anfallene kommer fordi hjernen er overbelastet eller sliten. Det fikk meg til å tenke på alt stress som hjernen må forholde seg til. For eksempel lyder og synsinntrykk. Jeg er ekstremt var for lyder, noe som kan påvirke anfallene. I skogen er det ingen unaturlige lyder, og det tror jeg er forklaringen på at jeg ikke har hatt noe anfall der.

Torbjørn er frilanser og medeier i nettmagasinet Harvest, som skriver om natur, mennesker og miljø. Dette innebærer en viss frihet i jobben, og Torbjørn kunne derfor justere noe på jobbrutinene for å minske stressfaktorer der. Deretter begynte han å se på lyder og støy og den type stress.
– Jeg har kjøpt meg øretelefoner med motlyd, så de gjør at det blir helt stille, sier han fornøyd. – Nå går jeg med dem hele tiden.

Sitter helst ytterst
Foruten episoden i første kapittel, der han forteller om sitt første anfall, nevner Torbjørn bare epilepsien noen få ganger i løpet av boken.
– Tenker du så lite på epilepsien som det kan virke som i boken?
– Nei, jeg tenker på det. Ja, jeg gjør det. De første ukene etter et anfall er jeg veldig stressa. For eksempel blir jeg redd for å få anfall på bussen. Da setter jeg meg nærmest døra. Jeg pleier også å sitte ytterst på raden når jeg er på kino eller teater. Men jo lenger tid det går uten anfall, desto mindre stressa blir jeg. Og hvis jeg føler meg veldig bra, tenker jeg ikke så mye på det.

Går på kirkegårder
– Hvilket råd vil du gi andre som har lyst til å komme seg mer ut og bevege seg, men som ikke tør fordi de er redde for å få anfall, eller som synes det er for mye tiltak til at de orker?
– Det jeg alltid har vært veldig opptatt av, i alle bøkene jeg har skrevet, er at vi lever i en tid hvor friluftslivet dreier seg om barske helter som har gått til Nordpolen. Og jeg synes det er kjempekjedelig å høre om. Det er så lite som skal til for å røre på seg. Det kan for eksempel være å gå i en park. Hvis du er redd for å få anfall, kan du begynne med å gå på et sted der det er andre mennesker. Det finnes mange stier hvor du kan være sikker på at det kommer noen forbi, særlig hvis du går der på tider da mange går på tur. Og det samme gjelder ski. Pass på å gå en løype der mange går. Og så ta det gradvis derfra.
Selv går Torbjørn ofte på kirkegårder.
– Det høres litt morbid ut, men kirkegårder er topp sted å gå. Og så kommer det en fyr med gressklipper forbi av og til.

I «Stiens historie» kan du få flere ideer til gåturer, både i Norge og i utlandet. Torbjørn skriver dessuten så godt og levende, at dersom du liker å gå i naturen, men av ulike grunner ikke kan få det til, kan du også ha stor glede av boken, som tar deg med på turer fra sofakroken.

God tur!

Share Share Share

På denne siden brukes informasjonskapsler ("cookies") til å få statistikk over bruk av sidene våre og for å gi ekstra funksjonalitet til deg. Vi kan også bruke cookies i forbindelse med markedsføring av våre produkter og tjenester. Ved å fortsette å bruke siden bekrefter du at du godtar det.

Design: Tenk Kommunikasjon // Utviklet av Imaker AS