Ikke effekt av all musikk
En nylig kanadisk studie bekrefter at det er noe strukturelt originalt med Mozarts Sonate for to pianoer i D-dur, K 448. Tretten personer med epilepsi deltok i studien som pågikk over ett år. Forskerne testet effekten av Mozarts musikk mot annen musikk/kontrollmusikk. Alle forsøkspersonene tilbrakte først tre måneder med å føre dagbok over anfallene sine for å få en oversikt over anfallshyppigheten. De neste tre månedene hørte de en gang hver dag på de første seks minuttene av Mozarts Sonate for to pianoer i D-dur, K 448. Deretter hørte de i tre måneder på «en fase-kryptert versjon av det samme stykket som inneholder lignende frekvens og amplitudeinnhold (om enn uten rytmisk effekt).»
Forskerne forventet ingen forskjell i anfallsreduksjon av de to musikkstykkene, men der tok de feil. Alle bortsett fra én av forsøkspersonene opplevde reduksjon i anfall i den perioden de hørte på Mozarts originale komposisjon. Én av personene opplevde ikke et eneste anfall i denne perioden. Den fase-krypterte versjonen reduserte ikke anfallene på samme måte.
– Dette tyder på at å høre daglig på Mozarts musikk kan vurderes som en supplerende terapeutisk mulighet for personer med epilepsi, sier førsteforfatteren av den kanadiske studien Marjan Rafiee.
Forskerne vet ennå ikke hvorfor Mozarts musikk kan ha denne virkningen på personer med epilepsi. Men de mener at resultatene hittil er så gode og viktige at det må forskes mer på dette. For å bruke Mozarts musikk i kliniske settinger må de få en bedre forståelse av nøyaktig hvordan musikken virker inn på hjerneregionene.
Denne saken er basert på en artikkel hos New Atlas.
Den nye metaanalysen ble publisert i tidsskriftet Clinical Neuropsychology.
Kilde: ECNP