Jeg hadde vært på kurs på SSE og smakt på mye som ikke smakte så godt. Oppskrifter basert på utregninger av fettinnhold og lite karbohydrater, ikke mat utviklet for å smake himmelsk.
Noen skulle sagt til meg ”slapp av, du skal ikke lage blasse etterligninger av mat du spiste før. Du skal spise nytt. Saftige nøttebrød med ekte majones og reker eller kanskje muffins og ostekake til frokost. Mørnet indrefilet på kremet grønnsakspuré. Pasta carbonara med bacon. Pizza med rømmedressing. Ovnsbakt fisk med smørdampete grønnsaker og sitronsaus. Du skal kose deg.”
Jeg kjøpte meg en kjøkkenvekt og gikk i butikken med helt nye øyne. Plutselig var det som nesten alt i hyllene ikke angikk meg lenger. Nå var det bare de grønne grønnsakene som gjaldt. Bare å gå rett forbi alt av ferdigmat, farsemat, snop, snacks, brød, brus, øl, juice, kaker, kjeks, bakevarer. Det var en rar, dyr handlekurv: Valnøtter, egg, ren fisk, ekte majones, olje, avokado, agurk, kremfløte, oliven. Jeg leste innholdsfortegnelser og ble veldig overrasket over hvor mye sukker som egentlig tilsettes i alt mulig. Så måtte jeg til spesialbutikk (mye av dette er nå helt vanlig å finne selv i lavprisbutikker) og kom ut med en enda rarere, enda dyrere handlekurv: Linfrø, sesamfrø, mandelmel, fiberhusk, sukrin, glutenfrie produkter, Johannesbrødkjernemel. Masse gode, økologiske produkter uten tilsatt sukker.
De lange veie- og regneritualene før hvert måltid var ganske kjedelige og langdryge, det ble lange ritualer som endte med fire-fem munnfuller. Når anfallene heller ikke ble helt borte, var jeg veldig skuffet. For selv om det ble færre anfall, hadde og har jeg fremdeles anfall. Jeg hadde selvsagt håpet jeg skulle bli helt kvitt dem, og hver gang jeg hadde ett, tenkte jeg "Hva er vitsen, hvorfor gidde å styre med dette?".
Tenk om noen kunne sagt til meg at dette blir en vane. All veiingen og alle de nye, rare tingene, det er et nytt språk du skal lære, bokstav for bokstav, ord for ord. Plutselig en dag snakker du ketogendietten helt flytende.
Jeg fortsatte på dietten, og det ble gradvis bedre. Når jeg fikk anfall, kom jeg meg etter mye kortere tid enn før.
Nå, etter mer enn seks år, kjenner jeg på hvor mye bedre jeg fungerer i hverdagen, og da er det absolutt verdt det.
Etter at jeg begynte på diett er angst- og søvnproblemer redusert så kraftig at jeg ikke har noe sykefravær på grunn av det lenger. Angst og trøtthet var egentlig et mye større problem for meg før enn anfallene. Den daglige uroen, angst, bekymringen, følelsen av at noe kunne skje. Nå er hverdagsformen mye bedre.
Før jeg begynte på dietten tenkte jeg mye på hva jeg egentlig ønsket meg: Jeg skrev ned noen punkter og prøvde å være ærlig. "Hvordan har jeg det nå? Hva er jeg fornøyd med i livet mitt, hva skulle jeg ønske var annerledes og hvordan vil jeg ha det?"
Jeg var så sliten. jeg var så redd for framtiden, for jeg ble jo bare verre. Jeg hadde 20 år bak meg med prøving og mest feiling av medisiner.
Det brukte mye krefter på å skjule alt og late som ingenting på jobb og i hverdag.
Kroppen min reagerte med angst hver gang jeg gikk forbi et sted jeg hadde hatt anfall før. Jeg ville bare ha flere dager jeg følte meg som en helt normal person.
Det er veldig godt å kunne ta fram lista og se hvordan det står til med ønskene, at ting er blitt mye bedre.
Å legge om kostholdet og lage helt nye matretter, var som å skrive med feil hånd. I begynnelsen så det virkelig ikke ut, men jo mer jeg øvde, jo bedre ble det.
Selv om det skulle dukke opp en mirakuløs kur som fjernet epilepsien min, tror jeg ikke jeg hadde begynt å spise sukker igjen eller droppet å spise ketogent.
Jeg er vant til det nå, og fordelene er mange.
