Drømmene endres stadig

”Alle kan alt”. Selv om man har en tilstand eller noe som kommer i veien, kan man alltid finne sine egne veier for å oppnå det man drømmer om. Det å være ungdom og ha epilepsi kan være en stor utfordring, for meg kunne det i alle fall oppleves slikt. For plutselig er du myndig og må klare deg selv. Man er blitt over 18 og skal tre inn i de voksnes liv. Man skal velge veien videre. Finne studier og jobber som passer for seg selv. Man skal nå ta sine egne selvstendige valg. Finne ut hvem man selv er, hvem man vill bli. Finne sin identitet.

Jeg husker så godt når jeg var lita. Med husker godt mener jeg vel egentlig at jeg har blitt fortalt slik at jeg husker etter det. I alle fall da jeg ble syk selv, sa jeg alltid at når jeg ble stor skulle jeg bli lege og hjelpe barn som var syk. Jeg har også villet bli prinsesse, jordmor, konditor, frisør og masse annet. Sikkert som alle andre og gjør. Men når jeg plutselig gikk i 10ende klassen og skulle søke på videregående skole var jeg så usikker. Hvordan kan man når man er 15/16 år finne ut hva man skal bli for resten av livet? Der og da var jeg bare veldig glad for at jeg skulle inn på folkehøyskolen som jeg hadde søkt på tre måneder tidligere. Jeg hadde selv nettopp sluttet på medisiner, der vi ikke viste om hvordan det ville gå. Så derfor var det veldig godt og ha mange folk rundt seg det første året man både bodde hjemmefra og første året uten medisin. I tillegg hadde rektoren ett barn med epilepsi selv, så jeg merket veldig godt på mine foreldre at det var veldig betryggende for dem.

Grunnen til jeg valgte å flytte å gå på folkehøyskole var fordi at jeg måtte flytte for meg selv etter 10ende klasse, dette er fordi at den eneste videregående skolen som er der jeg kommer fra er sånn fiskevideregående. Uansett var det veldig godt å få ha noen rundt seg det første året, på den måten kunne jeg få kjenne på hvordan det var. Jeg kunne få flytte hjemmefra men fortsatt ha folk rundt meg samtidig, siden jeg i tillegg har epilepsi var det jo også en trygghet for foreldrene mine. De fleste foreldre er jo veldig overbeskyttende når det kommer til at ungen deres skal flytte for seg selv, men kanskje enda mere når deres unge har en tilstand/diagnose. Får hva om jeg bodde helt for meg selv, at jeg plutselig skulle få ett anfall og jeg ikke hadde noen rundt meg. Det var også en veldig stor grunn til at jeg valgte å flytte til Harstad gå på folkehøyskole der før jeg skulle gå på videregående. Trygghet for foreldrene mine og meg selv. Selv om jeg kanskje later av og til, at det er grunnen. Dette er grunnene til foreldrene mine og jeg spiller med sammen med dem at det var min også. Noe det var i bunn og grunn, men samtidig ville jeg ikke leve i denne ”epilepsi boblen” lengere.

Jeg levde litt i en verden der alt skal dreie seg om tilstanden min hele tiden. For jeg ville også ut å reise, finne mine egne veier, ta mine egne valg, finne MIN identitet. Folkehøyskolen ble da en trygghet siden jeg kunne få komme meg bort hjemmefra, finne min identitet der (eller begynne å finne den, jeg var jo tross alt bare 16) i tillegg til å få reise, få venner og bare ha det gøy, uten at epilepsien sto i hodet på meg, og tokk så mye plass hele tiden. Om det da skulle skje noe at jeg fikk ett anfall hadde jeg folk rundt meg, så jeg fikk føle på tryggheten samtidig som jeg fikk være litt frie tøyler.

Ett år senere var jeg plutselig flyttet helt for meg selv, helt alene. I en liten loft leilighet midt i Bodø. Leiligheten var stor nokk i masse vis for meg å bo der, siden jeg nå skulle bo helt alene. Det føltes bare så deilig og endelig kunne få være helt for seg selv, uten mas. Selvfølgelig var det fortsatt skummelt fordi jeg hadde fortsatt litt seponeringsanfall, eller det vi trodde var seponeringsanfall. Nå gikk jeg på videregående, første året. Jeg hadde valgt design og håndverk og tenkte at jeg skulle gå frisør senere. Vg2 kom, jeg gikk frisør og fulgte planene mine. Eller reserve planene mine. Som jeg skrev tidligere så hadde jeg veldig lyst å jobbe innenfor helse, og helst medisin. Men for å komme inn på medisin må man jo så og si ha seks i snitt. Dette hadde jeg ikke, for å si det mildt. Jeg hadde en treer i snitt. Det er ikke dårlig, men på grunn av at jeg hadde så store ambisjoner og drømmer blir man selvfølgelig skuffet. Man trekker seg selv ned. Så jeg valgte frisør, på den måten fikk jeg fortsatt jobbe med mennesker og holde på med sminke og hår, noe jeg elsker veldig.

Som vanlig skal ting komme i veien. Jeg begynte å få tilbake min atopiske eksem som jeg hadde som barn. På den måten måtte jeg være ekstra forsiktig med vann, hårfarger, kjemiske stoffer, osv. I tillegg begynte jeg mer å mere begynte å slite med leddene og ryggen min. Begynte å gå til fysioterapeut for ryggen, men det andre måtte jeg trene opp selv. Frisør er ett tungt yrke i seg selv, så når jeg da sliter med ledd og rygg blir det ekstra tungt, merket jeg i alle fall. Da gikk plan nummer to også rett til vask. Så hva skulle jeg gjøre nå?

Det ikke alle viste var at på videregående begynte jeg å slite en del psykisk. På vgs. 1/2 fikk jeg diagnosen alvorlig depresjon. Jeg hadde for et år siden fått vite at de ikke fant noen anfall på sist undersøkelse og fikk grønt lys for lappen. Jeg følte på meg at epilepsien var borte og derfor følte at en del av meg også var borte. Epilepsien hadde blitt en del av min identitet, så når den ”forsvant” gjorde jeg også det. Det var nå jeg måtte finne ut hvem jeg var, og det uten epilepsien til stedet. For hvem var jeg nå som tryggheten min var forsvunnet?

Akkurat per dags dato går jeg påbygg, dette gjør jeg på to år i stedet for ett år, dette er fordi jeg innså og fikk hjelp av sosionomer og psykologen til å innse at det var best og gjøre det slik. En ting er på grunn av epilepsien, en annen ting er på grunn av det psykiske år tar jeg norsk, historie og psykologi - noen av mine favorittfag. Jeg tar disse fagene i år fordi det er de fagene jeg liker best, påbygg er et ganske tungt år. Bare i år har jeg 20 timer i uka der 10 av dem er norsk. Derfor valgte jeg dem i år så jeg ikke skal bli demotivert til neste år, men faktisk holde ut til da, og heller ha de fagene jeg liker minst til neste år, altså de fagene jeg føler jeg ikke mestrer like godt som de jeg har i år.

Etter påbygg skal jeg gå sykepleieren og senere jordmor utdanningen. Jeg har alltid elsket både barn og å jobbe med mennesker. Da jeg innså at jeg måtte være litt mer realistisk på målene mine fant jeg ut at det er det beste. Så jeg blir ikke lege allikevel men for meg går det faktisk bra. Jeg er fornøyd.

Den dag i dag gjør jeg det helt greit på skolen, jeg går til psykolog, jobber som leder i ungdomsrådet for NEFU og leder for ungdomsrådet for nordlanssykehuset. Jeg har helt fantastiske folk rundt meg som er der for meg når jeg har en ned tur, som har vært veldig ofte i det siste. Det skjer en del at jeg virkelig ikke har tro på fremtiden eller kanskje det er fordi jeg er så redd fordi jeg nå på klare å stå på egne ben, jeg vet ikke. Men enkelte ganger ser fremtiden veldig lys ut igjen.

Jeg har lært det at uansett om du har en sykdom/tilstand eller kanskje ingen av delene, må man noen ganger ta noen omveier. Kanskje man ikke alltid vet når man vill nå målet, men ”alle kan alt”, som jeg pleier og si. Så man kan nå drømmene sine til slutt, noen ganger kan drømmen bli forandret mens andre ganger har du de samme drømmene hele veien. Men om man bare jobber hardt for det, når man som regel frem til slutt.