Epilepsi er veldig internasjonalt

Mitt aller første GTK-anfall fikk jeg på ferie i Thailand. Jeg lå i senga på hotellrommet, og den thailandske senga var et mykt og trygt sted å få anfall på, som en hvilken som helst norsk seng. Etter det har jeg tatt med meg epilepsien på mange reiser. 

Den største reisen vi dro på var da jeg var 17 år og reiste på utveksling til Ecuador. Jeg hadde hatt diagnosen i to år og var ikke helt anfallsfri. Ettersom jeg skulle være der i et helt år, fikk jeg ha med meg to kofferter, og jeg husker godt synet av ett års medisinforbruk. Det tok opp en halv koffert. Men jeg var glad for å ha fått resept på ett års forbruk, og jeg reiste uten bekymringer. Siden jeg skulle til et spansktalende land og jeg ikke snakket spansk, hadde jeg fått oversatt et dokument i forkant som sa noe om hva man skal gjøre hvis noen får et epilepsianfall.

Anfall under konfirmasjon i Ecuador
Noen måneder ute i utvekslingsoppholdet fikk jeg et GTK-anfall i konfirmasjonen til vertsbroren min. Anfallet startet idet han og vennene hans gikk stille og rolig mot alteret i hvite lange kapper. Jeg stod klar med et tungt digitalkamera som datt i murgulvet idet anfallet startet. Det lagde et voldsomt bråk i et veldig høytidelig øyeblikk. Deretter kledde jeg av meg kjolen mens fire familiemedlemmer bar meg ut langs det lange kirkegulvet. Det var flaut og veldig uheldig at det skjedde akkurat da, men måten de ansatte i kirken håndterte anfallet på etter at de hadde båret meg inn i et privat siderom, var formidabel. Jeg var i et annet land, med et fremmed språk og fremmede mennesker, likevel håndterte de anfallet bedre enn det jeg har opplevd i Norge. Det viste seg at de tidligere hadde en nonne som var ansatt der som hadde epilepsi. Fra den dagen forstod jeg hvor internasjonalt epilepsi er.

Pakk medisinen to steder
Etter dette har epilepsien og jeg vært på mange reiser. I 19 år har jeg hatt med meg et skriv fra nevrologen som bekrefter at jeg går på medisiner, og ikke en eneste gang har jeg blitt bedt om å vise det. Jeg kommer likevel til å fortsette å ha det med meg. Det er en god trygghet i det når man har kofferten full av piller. Apropos koffert, på lange reiser pleier jeg å dele opp medisinene slik at jeg har noe i håndbagasjen og noe i kofferten. En gang glemte jeg meg, og hadde lagt alt i kofferten, og akkurat denne ene gangen kom bagasjen selvsagt ikke frem. Det ble et voldsomt styr, men jeg fikk til slutt tak i en lege via en venn av en venn. Jeg følte på en skam over å ha rotet med pakkingen, og en ekkel redsel over hva som kom til å skje hvis jeg ikke fikk tak i medisinene. Etter dette har også mannen min begynt å ha noen pillebrett i håndbagasjen sin.

Lurt å vite hva medisinen heter der du er
En annen erfaring jeg har gjort meg er at det er lurt å vite hva medisinene jeg bruker heter i det landet jeg reiser til, både det generiske navnet og preparatnavnet. I USA, der jeg bor for øyeblikket, heter flere av medisinene jeg tidligere har prøvd, noe annet. Det endte nylig med at jeg ble satt på en medisin jeg prøvde for 15 år siden og som ikke hadde effekt da heller. En annen dyrekjøpt erfaring jeg har gjort meg i utlandet, denne gangen i Argentina, var etter en tur på apoteket. Jeg kjøpte et medikament uten resept, som viste seg å ha interaksjonseffekt med epilepsimedisinene jeg gikk på, som gjorde at de ikke fungerte like godt. Ikke alle land har like strenge restriksjoner på medikamenter som det Norge har.

Kulturelle forskjeller i håndtering av anfall
På reiser har jeg også merket kulturelle forskjeller når det gjelder hvordan folkene rundt meg reagerer på små anfall. På en venninnetur til Tanzania spurte guiden om det gikk bra med meg. Han hadde lagt merke til at jeg noen ganger ikke virket «helt med» og at øynene mine gikk raskt frem og tilbake. Jeg tror ikke jeg hadde mer anfall på den turen enn jeg hadde til vanlig i Norge, men for han var det mer naturlig å spørre. Jeg opplever det samme i USA. Epilepsianfallene er de samme, men andres håndtering av dem er litt ulik det jeg er vant til.

Alt i alt opplever jeg ikke at det er noe problem å reise med min epilepsi. Jeg har gjort feil, og lært av dem. Jeg har opplevd at epilepsianfall er like på tvers av landegrenser, kulturer og språk, og at de håndteres vel så godt i andre land som hjemme. Reise gjør man hele tiden, enten det er til utlandet eller til nærbutikken. Begge deler innebærer en anfallsrisiko jeg er villig til å ta.

Skal du ut å reise snart? Da kan vår reisepakke, Epilepsipasset, være kjekk å ha med seg på turen.
Du kan kjøpe den i vår nettbutikk.