Et liv uten førerkort

Noen ganger føles det som om jeg er den eneste i verden uten førerkort. Enkelte steder, og spesielt utenfor Norge, er det akkurat som om et liv uten førerkort ikke er mulig.

Jeg kommer antakeligvis aldri til å kunne kjøre bil, og det er helt greit. Dette har jeg visst siden jeg var 15 år, og har siden det tenkt at dette med bilkjøring, det er ikke noe for meg. Jeg er glad for at nevrologen var så ærlig med meg så tidlig, så er det ingen stor skuffelse at jeg nå, 17 år senere, aldri har sitti bak rattet på en bil.

Det å ikke ha førerkort er til tider upraktisk, men for meg er det ikke på langt nær en så stor utfordring som kjørende skal ha det til. «MEN HVORDAN SKAL DU KOMME DEG DIT, THERESE???», får jeg noen ganger spørsmål om. Vel, jeg kan gå, sykle, ta buss, tog, e-sykkel, taxi eller sitte på med noen andre, sier jeg da.

En god passasjer
Heldigvis er mannen min en veldig dårlig passasjer. Han er en av dem som helst vil kjøre selv, så slipper han å bli irritert over sjåførens dårlige kjøreevner. Det passer meg helt utmerket. Jeg er kartleser, ansvarlig for billekene, underholder babyen i baksetet og passer på å alltid holde meg våken. Jeg kan aldri bidra med kjøring til fotballtrening når den tid kommer, men jeg vet at jeg er en racer på å lage vafler på dugnad.

Noen ganger har jeg behov for at venner, kolleger eller familie kjører eller henter meg. Det kan være kleint for dem, virker det som. Jeg får følelsen av at de sitter og tenker at de må hente stakkars Therese som er for liten eller for syk til å klare å kjøre selv, mens for meg er det en del av den jeg er. Jeg kjører ikke bil, og det får meg hverken til å føle meg liten eller syk.

«Hvorfor kjører du ikke bil?»
Stadig vekk må jeg nevne til andre at jeg ikke kjører bil. Jeg sier kun «Jeg kjører ikke bil», og så morer jeg med at nå fikk de noe å lure på. Epilepsi tenker de i hvert fall ikke på, tenker jeg. Men noen ganger får jeg spørsmål om hvorfor. Svaret avhenger av humøret mitt den dagen. Noen ganger sier jeg det som det er. Men som oftest sier jeg «av helsemessige grunner», «det ble bare sånn» eller «jeg bor i byen så jeg trenger ikke bil». Andre ganger lyver jeg litt og skylder på dårlig syn eller at jeg ikke ønsker å skade miljøet med unødvendig bilkjøring. Det må da være greit. Det er ikke alltid jeg har lyst til å snakke om epilepsi.

Hater å kjøre buss
Det hender jeg synes det er dumt at jeg ikke kan kjøre bil. Jeg blir kvalm i buss, dessuten er bussene her jeg bor så trange at når jeg står der med barnevogna mi, så er det ikke plass til noen i rullestol eller andre med barnevogn. Jeg blir skubba hit og dit, babyen blir sur og griner, folk ser på meg og jeg holder meg fast i det som er for å ikke miste balansen i rundkjøringene. Jeg hater å kjøre buss.

Om jeg en dag likevel skulle ha muligheten til å få førerkort, vet jeg ikke om jeg ville turt. Nå er det en del av meg å ikke kjøre bil. Jeg er redd førerkortet ville brent i lomma og minnet meg på alle de årene jeg fikk beskjed om at det ville være trafikkfarlig. Mens nå går jeg mye, og bærer tungt, som har gjort at jeg har raske og sterke bein. Når jeg sykler eller går til jobb tenker jeg over hvor heldig jeg er som har en sunn og sterk kropp. Da er det helt ok å ikke ha førerkort.

Har du spørsmål om epilepsi og førerkort? Du finner forhåpentlig svar på de fleste av dem i vår førerkort-brosjyre.