Jeg har epilepsi, men epilepsi har ikke meg

Da jeg ble spurt om å skrive dette innlegget snakket jeg med en kompis om hva jeg skal skrive. Jeg hadde ingen peiling, og jeg sa følgende til han:

«Ka ska eg skriva?» «Hei eg hette Andreas, eg har epilepsi og har egentlig gitt en lang faen i epilepsien, og det har gått heilt fint.» «Ja det høres ut som en glimrende intro», sier kompisen min.

Min epilepsi gjorde sitt inntog da jeg hva 5 år gammel, da bestemte den seg for å komme snikende midt på natta og skremme vettet av mamma og pappa. Jeg husker i grunn ikke så mye av mitt aller første anfall men jeg husker jeg var veldig sur, fordi jeg hadde kjørt ambulanse og ikke husket noe av det. I ettertid av dette så husker jeg at jeg ble fortalt: «Du hadde epilepsi, for mange barn er dette gjerne et øyeblikk som snur opp ned på deres hverdag.» Det gjorde ikke min. Min hverdag forble den samme som den alltid hadde vært. Det er ikke før i senere tid at jeg har skjønt at jeg har vært en av de heldige. Jeg har hatt foreldre som har latt meg få leve et normalt liv, foreldre som tok valget om og ikke var overbeskyttende og jeg kan ærlig si at det har gått bra. Jeg har en del lese- og skrivevansker som følge av at jeg hadde en del absenser på skolen. Men skolen fiksa jeg, jeg måtte selvfølgelig jobbe litt hardere en de andre elvene, men jeg fikk det til. Dette er også delvis fordi jeg har blitt fortalt av foreldre at epilepsien din er bare en utfordring hvis du lar den være det, du kan få til det du vil.

Det var da jeg gikk i barnehage og barneskolen jeg var mest plaget med anfall og det hva da jeg startet på medisiner. Jeg husker i grunn ikke når jeg fikk medisin, jeg husker ikke å ha blitt fortalt hva dette er eller noe sånt, men jeg vet at mor og far hadde kontroll, det eneste jeg viste var at dette hva en tablett som det hva veldig viktig at jeg tok morgen og kveld, og mere tenkte jeg ikke over denne saken. Denne medisinen funket veldig bra, den funket så bra at alle trodde jeg hva anfallsfri. Så da bestemte nevrologen min seg for at jeg skulle slutte på medisiner. Så det gjorde vi og alle trodde jeg hva anfallsfri fortsatt, men her er det en twist i historien tingen er at mamma og pappa hadde ikke blitt fortalt om absenser og myoklonier noe som preget min fremtidige skolegang, etter de tok meg av medisinen så økte antal absenser og myklonier med alderen, jeg som bare var en liten unge som i grunnen ikke visste hva epilepsi var for noe, trodde at det hva normalt at man ble «fraværende» i timene, eller at en kastet blyanten over helle klasserommet. Jeg levde i den oppfatning om at dette gjorde alle barn, derfor fortalte jeg det ikke til mamma og pappa. Det var merkelig nok heler ikke noen lærer som registrerte dette. Så derfor fortsatte jeg bare å leve livet uten en enste bekymring, mens alle andre var helt uvitende om at epilepsien sakte men sikkert satte meg tilbake på skolen.

Denne perioden varte frem til jeg gikk på vgs, på dette tidspunktet har jeg tydelige lese- og skrivevansker og synes skole er noe drit. Under perioden på vgs kom det en dag da jeg hva dritlei av og kaste blyanter under prøver, så jeg bestemte meg for å gjøre som alle andre ungdommer gjør for å finne svar, nemlig og spørre dr. Google og hva var det første som kom opp, det hva juvenil myoklon epilepsi eller som noen humoristisk kaller flying cornflakes syndrom. Men jeg var jo klar over at jeg hadde en epilepsi historie, så samme dagen så fortalte jeg det til mamma og pappa og tre uker senere så var jeg tilbake på medisiner. Eneste forskjellen var at nå var jeg ungdom jeg ble forklart hva det hva, de fant ut årsaken til min epilepsi, noe som er en utviklings feil i hjernebarken som gjør at jeg har epilepsi.

Nå er det sikkert mange som tenker at minne ungdomsår ble snudd opp ned på grunn av dette, det gjorde de ikke under vgs så var friidrett min store lidenskap så mens alle de andre vennen mine hva på fest på lørdag trente jeg, til mine foreldres store glede så jeg levde i grunn et veldig epilepsi vennlig liv noe som alle hva fornøyd med særlig min nevrolog. Trening er en av de tingene som jeg alltid har gjort hele tiden noe som jeg er 100% sikker på at har minsket min anfallsaktivitet.

Da jeg var 20 sluttet jeg med friidrett startet og jobbe og studere og oppdaget gleden av og kose seg med et glass vin i helgene og dette gikk helt fint. Studier gikk super bra, jeg har studert i 5 år totalt hvor 2 år hva ulike religions studier. Og de siste tre årene tok jeg sosionom utdanning og er nå utdannet sosionom, jeg var til og med den eneste gutten i klasen som besto alle eksamener på første forsøk. Jeg har jobbet 5 år i bolig for psykisk utviklingshemmede og begynte høsten 2017 og jobbe på ungdomsskole. I begge jobber så blir jeg spurt mye om epilepsi og ulike anfallstyper som de lurer på.

Jeg har gått flere års anfallsfri og kan begynne og øvelseskjøre, jeg har til og med den kjekke lappen som sier at jeg for lovt. Den eneste grunnen til at jeg ikke har gjort dette er at jeg sparer til egen leilighet og da er bil en utgift jeg ikke tar meg råd til. Så da blir det sykkel eller buss, dessuten bor jeg såpas sentralt at bil er ikke noe jeg kjenner jeg har behov for.

Så nå sitter jeg her 27 år gammel, jeg lever et liv som ikke er plaget av epilepsi. Jeg har sjeldent anfall. Og de vansker jeg har i hverdagen, er hverdagslige problemer som alle i verden har, daglige problemer som ikke kan skyldes epilepsi. Jeg er en person som aldri kommer til legge meg ned sutre og iritere meg over at jeg har epilepsi hva hjelper det meg, jeg vet jo at samme hvor mye jeg gjør det så har jeg epilepsi livet ut. Jeg har bestemt meg for og leve livet her og nå og bevise for meg selv og alle de som tviler på meg at jeg kan gjøre all de tingene som en uten epilepsi kan, jeg skal til og med gjøre dem bedre, jeg er en skikkelig dårlig tapper også skjøner dere. Og gjennom helle dette livet så har jeg da kommet fram til et motto som er litt klisje men fortsatt sant som minner meg på hvem som bestemmer over hverdagen min: JEG HAR EPILEPSI, EPILEPSI HAR IKKE MEG.