Røysumtunet – en pasientdrøm

Som avslutning i forrige blogginnlegg håpet jeg på at 2018 ville bringe med seg flere positive utfall enn hva 2017 hadde gjort. Største målet var at Røysumtunet skulle svare på søknaden om et opphold. Heldigvis var dette et ønske som gikk i oppfyllelse. Tilbudet om innleggelse kom i mars, og selv om innleggelsesdatoen ikke var før i midten av august, gikk månedene relativt fort.

Jeg ville være usynlig, men det funket ikke på Røysumtunet
På innleggelsesdagen går jeg inn døra. Jeg føler meg liten i meg selv, men klar for seks uker på Røysumtunet. Stor hettegenser, skjerf som dekker halve ansiktet, går på tå, og hendene godt gjemt inni genseren. Ikke turte jeg å se noen i øynene, og svarene mine var diffuse. Jeg ville egentlig bare være usynlig, noe jeg raskt merket at ikke funket når du var på Røysumtunet.

Allerede første dagen ble jeg møtt med kjærlighet og varme fra både pasienter og ansatte. Det minnet ikke om en institusjon. Det var som å komme hjem. Naturlige omgivelser og et personell som visste hvordan de skulle se individet som personen den er og ikke for utfordringene den bærer med seg. De ser potensialet i mennesket, og gir hver pasient som er innom, en sjanse til å kjenne på mestringsfølelse i egen hverdag.

Jeg ble dårligere
Jeg ble dårligere. Faktisk veldig mye dårligere de første ukene jeg var innlagt, og personalet forsto at her må det gjøres noe, ellers kan dette gå galt. Jeg ble trolig sykere fordi jeg hadde lov til å være syk. Kroppen trengte ikke lenger å holde tilbake.

Personalet var helt åpne om at de hadde ingen erfaring med å håndtere så sterke psykiske utfordringer som jeg bar med meg, og det var jo et opphold for meg og min PNES jeg var kommet for. Men er det en ting som henger sammen med PNES-anfall, så er det psyken. Så hvis jeg sammen med dem var villig til å prøve og feile, så skulle de gi det et forsøk. Akkurat de ordene traff noe i meg. Nå var jeg overbevist om at denne plassen kunne redde meg og mitt liv, og de hadde min fulle tillitt.

Tilbudet jeg bare trodde var en drøm
Hele døgnet hadde jeg sykepleiere, ergoterapeuter, helsefagarbeidere, sosionomer, fysioterapeuter og en aktivitetsleder rundt meg som alle bidro til å skape en naturlig hverdag selv oppi alt kaos. De står med et tilbud som jeg trodde pasienter bare kunne drømme om. Men på Røysumtunet finnes det faktisk. En aktivitetsavdeling som tilbyr alle typer aktivitet. Alt fra keramikk og glasskunst til trening og arrangerte turer som bidrar til at vi innlagte pasienter får mulighet til å føle at vi kan gjøre som alle andre. Jevnlige samtaler med et team av helsepersonell som er satt sammen etter ditt behov. De kan sitt fag, og de vet hvordan det å jobbe med livets utfordringer, samtidig som hverdagen er naturlig, har en positiv effekt.

De tålte meg og min PNES
Dette var virkelig en innleggelse med en evig lang berg-og-dalbane. Opp- og nedturer hver eneste dag. Forklarlige og uforklarlige reaksjoner og følelser. Det var tungt, og jeg var overhodet ikke enkel å ha med å gjøre. De fikk oppleve meg sint, frustrert, glad og full av angst. Jeg kunne sitte i senga og si hvor mye jeg hatet plassen og hvor innpåslitne jeg syntes personalet var. At de ikke visste hva de holdt på med, og vi kom aldri til å finne en løsning. Helt ærlig tenkte jeg i flere omganger at jeg hadde lyst til å gi opp, og hvorfor valgte de å bruke tid på meg?

Samtidig visste jeg hele veien at de tålte meg for den jeg var. De tålte meg med min bagasje, og min PNES. Jeg hadde folk i ryggen som virkelig ville meg vel. De ville gi meg tiden det måtte ta for å få meg stablet på bena igjen! Det var en trygg følelse å være omringet av helsepersonell som tok tak i meg hvis jeg følte jeg sto fast. Egentlig var jeg kjemperedd for å bli skrevet ut, jeg var blitt avhengig av personalet.

Starten av oppholdet hadde vært fantastisk, og tilliten ble bare mer forsterket ettersom dagene gikk. Men konstant gikk jeg med en frykt for hvor dette ville ende. Det var så mye mer jeg ville ta tak i, men ukene gikk så altfor fort. Hvordan skulle de klare å hjelpe meg? Ville dette gå til slutt? Hvordan ville resten av min tid på Røysumtunet utvikle seg?

Vil du vite mer om PNES? Se vår informasjonsbrosjyre om PNES i nettbutikken.