Avskjedsbrevet som aldri ble lest
Fysisk og psykisk helse henger veldig sammen. Alle har en psykisk helse uansett om den er god eller dårlig. Med epilepsien som går på det fysiske føler jeg at jeg ikke har kontroll på min egen kropp, men mens på det psykiske føler jeg at jeg selv ikke har kontroll på mine egne tanker. Hele kroppen henger sammen på ett vis.
Når jeg var på det punktet at jeg hadde en del anfall og jeg gikk på en del medisiner så var jeg veldig sjenert og følte meg «innelukket» i min egen kropp. Det er så mye bivirkninger på medisiner og noen er selvfølgelig verre enn andre. Jeg brukte å spørre legen en del ganger om hva som var bivirkningene på medisinene jeg gikk på, men en av bivirkningene var korttidshukommelse så jeg glemte det jo etter en kort stund.
Jeg følte meg veldig annerledes med tanke på de som var jevnaldrende, jeg hadde noe de ikke hadde og i tillegg hang jeg langt bak i skolen. På grunn av fravær og anfall mistet jeg mye av timene, noe som endte med at jeg fikk mye hull i alle fag (det er mye grunnleggende stoff jeg ikke har fått med meg). Dette endte opp med at jeg følte meg ekstremt dum til tider, «jeg er ikke like smart som de andre» gikk det rundt i hodet mitt og sånn var det hele tiden. Beskjeder som ble gitt måtte omformuleres så jeg skulle forstå, og ofte bli gjentatt. Jeg følte at jeg var mye yngre enn det jeg egentlig var.
Når jeg fikk anfallene mine følte jeg at jeg var så i veien for de andre rundt meg. Jeg følte meg som en byrde for familien og vennene mine. For de måtte bruke sin tid på å passe på meg. Være «barnevakt» for meg. Jeg følte meg så i veien for alle sammen at til slutt stengte jeg meg selv helt inne på rommet, og jeg kom stort sett bare ut av rommet mitt når det var middag eller jeg MÅTTE på skolen. Men av og til brukte jeg å late som om jeg var syk eller hadde så vondt i hodet at jeg ikke klarte å gå. Men sannheten var jo at jeg hadde så ekstremt vondt i magen, og var kvalm og dette var en fysisk reaksjon på det psykiske jeg følte, det føltes bare ikke ut som om at jeg hørte til.
I 2011 når Anki begynte med boken «Emma og usynligheten» fikk jeg andre ting å tenke på, og nye ting og glede meg over. Men med en gang hun reiste igjen gikk følelsene i kroppen min tilbake, og alt ble som det var før.
Hver skoledag brukte jeg å være hos den ene søsteren min, og ta følge til og fra skolen med hennes eldste datter som bare er to år yngre enn meg. Jeg og hun har virkelig oppført oss som søstre mot hverandre og hun er virkelig en av mine bestevenner både den dag i dag og før. Hele familien har virkelig stilt opp for meg siden dag en, både de og vennene rundt meg.
Men selv om det kunne se ut som om jeg hadde det bra rundt meg, for jeg hadde folk rundt meg som brydde seg om meg men selv om jeg hadde alt dette. Selv om jeg hadde folk rundt meg som brydde seg om meg, og jeg hadde folk jeg var/er så uendelig glad i så hadde jeg det fortsatt ikke bra på innsiden. Jeg syntes at ting var så urettferdig, og tenkte at jeg fortjener ikke de jeg har rundt meg. Jeg hadde en forestilling om at jeg hele tiden var i veien for dem og siden jeg var i veien for dem så fikk de det sikkert bedre uten meg. At om jeg var død ville de kanskje være trist en stund men at de ville få det mye bedre. Fordi at epilepsien kom i veien for at de kunne få leve det livet de ville.
Da jeg var mellom 14-16 år skrev jeg mitt første «avskjedsbrev» der jeg fortalte alle hvor glade jeg var i dem, og at jeg var lei meg men at de ville få det mye bedre nå. Etter jeg hadde skrevet det ferdig la jeg det trygt på en plass ingen kunne finne det, sånn at når den dagen kom kunne jeg ta det frem igjen. Når jeg var 16 år tenkte jeg at jeg ikke kom til å leve helt til jeg var 18, når jeg var 18 tenkte jeg at jeg ikke kom til å leve ut året og frem til jeg var 19/20. Jeg spurte ofte meg selv om hvorfor det var sånn at jeg følte det slikt. Jeg fikk vite etter jeg sluttet på medisinene at selvmordstanker, og depresjon kan være en av bivirkningene på medisinene jeg gikk på.
I alderen mellom 17 og 19 skjedde det så mye på veldig kort tid. Jeg begynte på frisørlinja i Bodø, jeg var med å gi ut bok, jeg startet på lokallag i Nordland, jeg begynte å jobbe i ungdomsrådet for Nordlandssykehuset, og begynte å jobbe i ungdomsrådet for NEFU. I tillegg har jeg blitt kjent med så mange fantastiske mennesker via NEFU, og alle reisene jeg har fått vært med på og opplevd. Jeg hadde noe hele tiden å holde på med. Men på tross av dette var livet fortsatt ikke lett.
I 2015 begynte jeg hos psykolog, tankene mine hadde gått alt for langt og jeg begynte selv og bli redd for hva jeg var i stand til å gjøre mot meg selv. Det tok i mellom 2 og tre måneder før jeg fikk svar om at jeg hadde fått plass. Noe som er veldig lenge og kan spille en stor rolle. Når jeg begynte der begynte vi med at jeg skulle fylle inn et skjema og svare på ett helt hefte med spørsmål om meg selv, følelsene mine og bare det helt generelle om hvordan jeg hadde det. Det tok ikke lang tid fra vi var ferdige med skjemaene og til jeg fikk diagnosen alvorlig depresjon, og angst. Noe jeg ikke helt klarte å fortelle familien og vennene med det samme, og det tok vel over et år før jeg sa det. For hvordan ville de takle at nå var jeg dårlig psykisk også i tillegg til epilepsien min. Det ble aldri nok for dem. Jeg ville ikke legge enda mer vekt på skuldrene deres. Jeg visste jo at de viste at jeg ikke hadde det bra, men for meg selv om de hadde en anelse om det ville jeg fortsatt ikke legge enda mer press på dem. Jeg følte at de hadde nok med at jeg hadde epilepsi, de trengte ikke mere nå.
Når jeg endelig tenkte at NÅ er det på tide å fortelle dem hva som skjedde i mitt liv, fikk jeg dem innkalt på time sammen med meg og psykologen så foreldrene mine skulle bli mer oppdaterte. For de viste at jeg gikk til psykolog men de visste ikke helt hva vi snakket om. Mine erfaringer i ettertid var at dette var smart. Det var så smart å inkludere dem å faktisk fortelle dem om hva som foregikk. Ikke bare var det bra for meg og få det ut og få lettet skuldrene mine litt men det var også godt for dem, for nå kunne de vite hva de eventuelt skulle gjøre om jeg da skulle få ett angstanfall eller ha en dårlig periode. Etter det har jeg faktisk også klart å være mye mer åpen til dem.
Jeg har alltid slitt litt psykisk, og det er så lenge jeg kan huske. Men det var først når jeg sluttet på medisinene at det virkelig sprakk. Alle tankene som jeg har hatt og alt som hadde skjedd rundt meg hadde vert innesperret, og det var nå de glapp ut og jeg klarte å tenke over om hva dette betød. Og i tillegg var jeg midt i ungdomstiden, noe som kan gjøre det nesten dobbelt så vanskelig, siden nå har du alle hormonene som hopper frem og tilbake og man går ifra å være et barn til voksen. Husk at ungdomstiden er kortere enn det voksne liv. Dette kan bli tøft for mange, og om man sliter fra før kan det bli ekstra sterkt nå. Det er så mye mer jeg kan skrive og fortelle om det å ha psykiske plager men, jeg stopper der og får heller fortsette en annen gang.
Den dag i dag er jeg 20 år, jeg sliter fortsatt en god del, jeg har perioder som går veldig opp og ned og nedturene kan variere alt mellom 2 uker til 3/ 4 måneder. Jeg har heldigvis et godt samarbeid med skolen jeg går på så om jeg har en dårlig periode kan jeg gi dem beskjed og få jobbe hjemmefra når jeg klarer det. Jeg går til psykolog 2 ganger i måneden, der det er dobbeltimer. Jeg har så mange fine folk rundt meg hele tiden, som støtter meg i alt og jeg hadde ikke vært her den dag i dag eller vært den jeg er i dag om det ikke hadde vært for dem. Jeg ville ikke kommet så langt som det jeg er nå på den psykiske delen om jeg ikke hadde hatt den familien og de vennene jeg har.
Om det ikke hadde vært for epilepsien hadde jeg mest sannsynligvis ikke slitt psykisk på samme måte som det jeg gjør og har gjort. Jeg har hele tiden vært opptatt av at epilepsien er så mye mer enn bare anfall, fordi det er tilleggsutfordringer og det er tider der man kan føle seg veldig alene og sårbar til tider. Disse tingene er så viktige å få frem, det er så viktig å få frem at når man har epilepsi kan man slite med flere ting, der i blant det psykiske noe jeg har fått kjent en del på. For jeg går fortsatt til psykolog annenhver uke med dobbeltime der epilepsien ofte kommer frem i bilde.
Psykiske utfordringer og plager er virkelig noe som burde blitt tatt mer tak i. Jeg ventet alt for lenge med å få hjelp, men om man tar tak i det så fort som mulig er det virkelig det beste. Bare å snakke med noen du er glad, stoler på eller helsesøsteren. Jeg tok tak i det når jeg sto på kanten av stupet og jeg skulle virkelig ønske jeg tok tak og innså at jeg trengte hjelp tidligere. For om man tar tak i det så tidlig som mulig får man jobbet med det og snakket om det evt. Før det blir enda verre. Ikke vent.
