– Ikke la epilepsien hindre deg i å se verden

Hvor vil du dra, og når skal vi bestille tur? For mange er det den vanskelige delen. For en person med epilepsi kan det være litt mer å tenke på. Antall bikinier er ikke så farlig, men hvis jeg ikke har nok medisiner, da har jeg et stort problem. Hvordan kan jeg gjøre det lettest mulig for meg selv, så jeg kan få en problemfri reise? Jeg pleier alltid å ha med meg medisinene mine i originalforpakningene, slik at det er lett å identifisere dem, i tillegg til en legeerklæring som burde være relativt ny.  

Hjemmeskole i Spania
Jeg har aldri latt epilepsi hindre meg i å se verden, og det tror jeg egentlig at jeg kan takke mamma for. Vi har alltid reist mye som små; jeg kan trekke frem året jeg gikk i 5. klasse, da vi flyttet til Villajoyosa i Spania. Der hadde vi hjemmeskole med mamma som lærer sammen med en vennefamilie av oss. På fritiden fikk vi oppleve det Spania hadde å by på av kultur og historie. Og stranden, selvfølgelig! Når jeg har spurt min mor i ettertid, har hun sagt at epilepsi var ikke engang et tema for oss når vi var ute og reiste som små. Det å ha noen anfall var normalen vår, og om det skjedde i Spania eller Norge hadde ikke noe å si. Jeg husker at jeg fikk et anfall på flyet til Spania, og siden alle i mitt reisefølge visste hva jeg trengte, gikk alt som smurt. Jeg trengte egentlig bare å få slappe av på mammas fang, og det fikk jeg.

Mobbing, flytting til Cuba og modig mamma
Som 16-åring opplevde jeg så mye mobbing i min hjemby, Skien, at min mor skjønte at noe måtte gjøres. «Hva trenger du?», spurte hun meg. På det tidspunktet hadde vi akkurat vært på Cuba sammen, så svaret var lett for meg å komme på; «Jeg vil flytte til Cuba et år og studere spansk». Jeg fikk lov til det, men siden dette var en lang tur, var det en del planlegging som måtte til. Jeg fikk lov til å hente ut både mine vanlige medisiner og anfallskuperende medisiner for hele perioden, siden dette var en lang reise. Det var viktig for meg å fortelle de jeg skulle bo hos, og vennene mine, om anfallene, og hva de skulle gjøre. Damen jeg bodde hos da jeg bodde i Havanna, skjønte at jeg hadde fått anfall hvis jeg ikke kom ned til frokost, så da lagde hun alltid en guavasmoothie som hun tok med på sengen til meg. Så satt vi og snakket til det gikk over.

Vennskap, informasjon og studentliv
Jeg gikk på Universitetet i Havanna og studerte spansk, og der valgte jeg også å informere om sykdommen min. Mine anfall kommer fortere dersom jeg er stresset, og det roet meg ned å vite at alle visste hva de skulle gjøre dersom jeg fikk et anfall. Epilepsi var aldri et hinder i opplevelsene vi hadde sammen, som å gå på fester eller ta turer til forskjellige destinasjoner. I ettertid tenker jeg at det var en risiko å fortelle venner om min sykdom; det var ingen garanti for at de ikke synes det var et for stressende vennskap. Men jeg synes uansett at den risikoen alltid er verdt å ta. Mine venner på Cuba tok det med knusende ro mens jeg var der, og til dags dato bevarer vi fortsatt vennskapene våre. 

Jenteturer, tilrettelegging og små caféer i Paris
I voksen alder har mamma og jeg likt å reise på mor-og-datter-turer, for å fortsette å oppleve ting sammen i voksen alder. Vår første tur som voksne sammen gikk til lysenes by, Paris. Jeg husker at vi tilrettela en del, som for eksempel å ikke slite oss ut på gåing, og å teste de parisiske små caféene vi fant, for å holde blodsukkeret oppe. Ofte på tur så vil man gjerne se alt byen har å tilby, men så glemmer man å spise underveis, noe som nesten garantert fører til anfall for meg. Det skal sies at det hadde ikke vært et alternativ å dra til Paris uten å spise croissanter uansett, men det er hyggelig å finne små uventede skatter underveis. Min favorittcafe med tilhørende bokhandel fant jeg i Paris; «Shakespeare and Co». Jeg husker at jeg fikk anfall på toget fra flyplassen da vi skulle til Paris, og da var det godt å ha mamma ved siden av meg som kunne forklare til mannen ved siden av oss hvorfor armen min gikk i været uten grunn.

Mitt tips, sånn på slutten, er å ikke la sykdommen din hindre deg i å se verden; den er jo så vakker og maten er så god!

Vil du lese flere blogginnlegg om reising? "Epilepsi er veldig internasjonalt" av Therese Jahre "På backpacking i Asia med epilepsi i ryggsekken" av Emma Fredriksen "På reisefot med kronisk sykdom" av Mette Estep